Livet mitt deles i to.
Den jeg var før jeg forsto, og den jeg har blitt.
Som barn skjønte jeg ikke ordene for det som skjedde. Jeg visste bare at noe var feil, at kroppen husket ting jeg prøvde å glemme, og at stillheten rundt meg var tung. Alt jeg ikke sa, satte seg inni meg – som skam som aldri egentlig var min.
I mange år trodde jeg at jeg måtte bære det alene. At det var noe ved meg. Noe jeg burde ha stoppet. Noe jeg burde ha forstått. Barn tenker sånn. Barn tar skyld de aldri skulle hatt. Åpenhet er gull.
Livet etterpå har ikke vært en rett linje. Det har vært omveier, tilbakefall, netter med uro og dager der jeg har kjent på en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Å leve videre etter overgrep handler ikke om å «bli ferdig» med det. Det handler om å lære å puste igjen. Å ta kroppen tilbake. Å tørre å stole på at verden også kan være trygg.
Noe av det viktigste har vært å forstå dette:
Det som skjedde med meg, er ikke det samme som hvem jeg er. Jeg er ikke overgrepene!!
Jeg er mer enn det jeg ble utsatt for. Jeg er stemmen min, valgene mine, omsorgen jeg kan gi andre. Og kanskje er det nettopp derfor jeg vil snakke nå. Fordi jeg vet hvor ensomt det kan føles. Hvor stille det kan være inni et barn – og inni den voksne det barnet blir.
Hvis min historie kan gjøre veien litt kortere for noen andre, litt mindre mørk, litt mindre skamfull – da har smerten i det minste fått en retning.
Livet etterpå er fortsatt livet.
Og det er mitt.
